Pippi feirer 70 års jubileum

Verdens sterkeste jente har 70 års jubileum.

Og i den anledningen blir det gitt ut en flott medalje.

Du får den GRATIS her, det eneste du betaler er porto kr 49,-.

Den følelsen....

Den følelsen....

Jeg har sett skreien varsle sin ankomst, 
og kjent den lette, kriblende urgen:
denne skal eg sikre meg noen kilo av.
Og det på tross av at fiskemottakene 
klart og ettertrykkelig har sagt at 
den fineste fisken går til eksport.

Vel, når jeg i tillegg så den varslede
utsalgsprisen, var den ergrelsen raskt glemt.
Skreifileter til kr. 69,- per kilo kan få 
selv den argeste bråkebøtten til 
å klappe brødboksen godt igjen.



Så begynte jeg å tråle butikkene
i jakten på de berømte filetene.
Mandag - tomt
Tirsdag - tomt
Onsdag - tomt
Torsdag, lettere irritert bare
ved tanken på en ny tom runde. 
- tomt på den ene, 
- tomt på den andre.
Hjem, parkere sykkelen. Grrrrrr.
Jammen, skal jeg ikke sjekke den tredje også da?

Og så ut igjen, opp i Bøhmergaten.
Aureeeeeka!!! To hele, massive pakker igjen.
Skal jeg ta den ene eller den andre?
Begge to?
En kjapp inspeksjon resulterte i vraking 
av den største pakken.
Ikke helt fornøyd med kvaliteten.
Så tar jeg den minste pakken, som tross alt 
var ganske stor, og beveger meg mot kassen.

Et lite stykke igjen til kassen kjente jeg 
at jeg begynte å fryse på låret, så på kneet.
Merkelig...
Det må være en legemlig illusjon. 
Jeg er jo inne i varmen.
Går videre.



Så ble kulden mye verre, den begynte 
til og med å likne et iskaldt bad.
Nei, iskaldt vann her inne. Det er jo ikke mulig...
Like før Nilen (denial) får meg til 
å avvise hele greien som innbilninger, 
kobles den rasjonelle hjernehalvdelen inn.
- Eg må faen meg mann vere våt!
Så ser jeg ned.

OMG, WTF, det ikkje mulig!
Jakken og buksen er full av en blank, lysegrå veske.
Ka f... er dette!
Så ser jeg på filetpakken.
To digre hull i vakuumpakken.
Og ut av de hadde all fiskekraften 
flommet over mine klær. 
Og ikke rent lite heller
Jakken er helt ny, må vite.
Og bare det er nok til at trykkokeren 
går helt bananas. Her må det telles 
før jeg ankommer kassen, leeeeenge!




Så jeg forklarer scenariet til kassemannen 
når det endelig blir min tur.
Han ser forfjamset på meg 
og prøver å vise forståelse.
Butikksjefen i kassen ved siden av 
har fått med seg kjernenedsmeltingen 
som var i fri utfoldelse.

- Jeg tar over, ta kassen min, sier hun til han.
- Jeg beklager, vi kan jo ikke vite at pakken lekker.
- Eg vet det, svarer eg, lett steamende.
- Hva kan vi gjøre for deg da!
Vil du ha vaskepulver?
Det spørsmålet fungerte like punkterende 
som det å oppdage at onenightstanden 
eg nettopp har fått til sengs viser 
seg å vere mann i det trusen faller.
(ikke at det har skjedd, da....)

Så da bare sa jeg: 
Glem det!
Tok med med de andre tingene
jeg hadde handlet og forlot lokalet.
Skrei står ikke på handlelisten på noen dager!

Hvem vil ha en måned gratis strøm?

Spise seg mett uten å legge på seg?

Nå er vi på god vei inn i den deilige julehøytidsmåneden.
Hva er vel bedre enn å ta den godt i mot,
og det med verdens beste samvittighet.

Tenk at du kan gå gjennom den lange kosetiden,
spise det du har lyst på, og likevel holde vekte stabil.
Eller om du heller ønsker det: ha muligheten til å gå ned i vekt.
I selveste julehøytiden!
Det hadde ingen trodd for bare kort tid tilbake!

NediVekt kan bli din beste venn i denne perioden.
Med Nedivekt blir du ganske enkelt fortere mett.

Nedivekt inneholder virkestoffet glucomannan,
et naturlig virkestoff som for første gang i historien
har fått EUs godkjennelse for slankende virkning.

NÅ kan du prøve til halv pris selv,
du betaler kun kr 199,-
porto inkludert.

 

 

En fredag litt utenom det vanlige...

Ta tidlig helg, sier sjefen, dere har fortjent det!
Takker og bukker for det, svarer jeg.
Når sånne hyggelige beskjeder kommer, så må de tas på ordet.
Då må man forte seg ut døren, før sjefen enten ombestemmer seg, eller det skjer noe uforutsett
som tvinger en helgekåt medarbeider til å avlyse landloven!
Begynner derfor umiddelbart å slå av elektroniske remedier. Så starter innpakkingen av mitt fysiske legeme
for å gjøre det resistent mot bergenske værutfordringer. Og det tar jo litt tid...
Avslutter påkledningen med å trekke på meg helt nye, høye og vanntette fjellstøvletter.
Trekker lissene hardt til, knyter dobbel knute, og trekker den fireveisflexende regnbuksen
godt utenpå og nedover skoene. For liksom å få et ekte taksteinprinsipp; jakken utenpå buksen
(og hanskene) og buksen utenpå skoene. Ingen akkumulering av ovenfravann nedi skoene altså.
Så ned i garasjen der det tohjulte (jepp, jeg er hjulbeint...) gullet står. På med lysene slik at sensoren
i garasjeporten får med seg at noen vil ut. Med garasjedøren 2/3s åpen, bærer det opp og ut
i det regnet som fortoner som reneste syndefloden. Men jeg er jo godt kledd, og da finnes ikke dårlig vær.
På vei bortover Kanalveien observerer jeg alle (andre) som sliter i været, gående, andre syklende,
ja til og med bilister. Jeg kan ikke annet enn å smile. Fredagspils på Bien er i kjømda,
bedre kan det jo ikke bli. Så til høyre og inn i Fabrikkgaten.
- Men, ka e det? Ikkje dette noe som minner om tilsig av vann i venstre sko?
Det kunne jo vært akkumulert svette, men turen var for kort og intensiteten totalt fraværende.
Jo visst faen, det er vann, og det blir mer. Helt nye vanntette sko, kjøpt i en GigaMegasportskjede.
På supertilbud riktig nok. Men det sto ingen ting om at dette var en B-vare av lurekaliber.
Bare et reinspikka tilbud. Valueformoney! Jeg kjente sinnet begynte å bygge seg opp.
Trykkokeren ble slått på maks effekt. Her skal noen grilles, eh, kokes.
Vel fremme i Fjøsangerveien 30. Bien Snackbar er smikkfull som vanlig. Runder hjørnet og stopper
utenfor inngangen. Langs veggen står en ikke helt full helflaske blank sprit og rett foran dørpartiet
står en polpose fylt med et eller annet som bygde volum.
I døråpningen står det en ung kvinne og en av byens vanskeligstilte. Går forbi og kaster et kjapt blikk
inn gjennom vinduene til BienMedSjel. De har rigget seg til storinnrykk. Men det er ennå noen ledige bord.
Fredagspilskompanjongen er fremdeles ikke kommet. God tid til å gå oppom for et kjapt munnstell,
samt et irriterende strømpe- og skobytte, damn!
Tilbake til døråpningen der de to nevnte sto.
Lett preget av trykkokingen som startet like oppi gaten her, var jeg nok litt bråkjekk der eg vil presse meg og sykkelen inn gjennom døren. Den mildt sagt vindskjeve mannen fra skråplanet begynte å dra døren opp, lizm for å hjelpe til.
Han så ikke at matten var trukket helt frem til «dørstokken» og da kan man ikke åpne døren.
Matten må altså trekkes vekk fra dørens svingbue før man kan åpne helt opp.
Men han dro og dro, og jeg holdt igjen. Han var sjefsparanoid, og trodde jeg var nedlatende nok til ikke å ville ha hjelp fra han.
Og herfra begynte ballen å rulle, den herjende paranoiaen skulle etterhvert bli ganske skummel.
Og kanskje mer realorientert enn det som var behagelig.
Jeg hadde det travelt, damen hadde det travelt, men mannen ville ikke gå.
Jeg prøvde meg: - Du har ingen ting her å gjøre, du må gå nå!
Då tiltet mannen helt: Kem eg trodde eg var, min fisefine drittsoss født i en gullgryte.
Ingen ting her å gjøre!!! Ka i helvete eg mente med det!
Ennå litt testosteronfyllt, var det fristende å ta skapningen under armen og bare bære han ut.
Heldigvis var jeg ennå i stand til å kverne litt på impulsinnskytelsene. Da jeg så hendene hans,
ble jeg ganske overbevist om at en hver fysisk inngripen fra min side, ville endt med basketak
og neveargumentering. Og det fortjener denne personen ikke. Eg derimot, hadde fortjent alt ubehaget
som hadde kommet som følge av at jeg hadde «angrepet» ham. Det er alt for lett å distansere seg fra,
og å dehumanisere mennesker som har havnet fullstendig utenfor. Folk som påstår at disse har hatt
og tatt valg på samme måte som oss selvgode «velfungerende», aner ikke hva de snakker om.
I et uoppmerksomt øyeblikk, ba eg damen om å stikke avgårde, sånn at vi bare var to som var i denne realitykræsjen.
Når han oppdaget at hun hadde stukket av, klikket det enda mer. Då ble hun plutselig alt det fæleste en kvinne kan være, og litt til. Mange kraftanstrengelser i diplomatiets og beroligensens tjeneste måtte til for at han skulle roe seg ned.
Så kom historien om hvorfor han var der han var. Alt som hadde gått til helvete. Venner som ble dradd ut i prostitusjon.
Så kom gråten, når han ramset opp det jævligste av det jævlige et menneske kan oppleve. Og da er det vanskelig å ikke gråte med. Enda vanskeligere er det å prøve å rushe han ut, fordi jeg har det noe så enkelt og luksuriøst som travelt. Jeg har en avtale med mennesker som jeg ønsker og ser frem til å treffe. Det er til og med gjensidig.
Vi kan gå på et utested som ønsker oss hjertelig velkommen, igjen og igjen. Vi blir møtt med respekt, vi blir sett og er en del av en stor, velfungerende og dynamisk helhet. Velferdsstaten jobber for oss som har alt, som har så mye at vi har ingen ting å ha det i. Ikke for dem. De som kanskje trenger det aller mest av oss alle.
Vel, nå er det slik at denne oppgangen må holdes låst utenom tannlegens vanlige åpningstid.
Dette går på beboernes og andre leietakeres sikkerhet. Det har vært en rekke tyverier, ja til og med brannpåsettelse. Når utgangsdørene «tilfeldigvis» ikke er blitt låst på kveldstid, støter vi ofte på fremmedfolk i både boder, ganger og hulrom, i kjeller og på loft.
Så det jeg så på som min fremste oppgave, var å få den ubudne gjesten til å forlate lokalet frivilllig.
I et svakt øyeblikk, bestemte jeg meg for å slå av klokken. Så jeg lyttet en stund på det han hadde å si.
Og det var ikke lett, siden oralprestasjonen sto i stil med hans vindskjeve kondisjon.
Jeg sa så lite som mulig, for rasjonelt vrøvl her ville bare gjøre vondt verre.
Jeg spurte om han trengte penger, og det er jo smart å si for en bankkortjønkie.
Men jeg hadde tilfeldigvis 25 kr i mynter i lommen jeg fisket frem. Dem tok han aller nødigst i mot.
Han hadde imidlertid et annet ønske: Å få fylt opp telefonens kontantkort.
Han hadde litt kontanter han kunne betale med (inkludert de han allerede hadde fått av meg...), totalt kr 90.
Denne handlingen lå langt utenfor Fyllingsdalssossens kompetansefelt. Så ga han meg alle pengene.
-Hvordan gjør vi det da, spurte jeg. Han fiklet frem telefonen, og begynte på mirakuløst vis å bla gjennom kontaktlisten.
Der finner han kundeservice på Netcom, og trykker ring.
Etter en stund svarer de på andre siden. Han snøvler uforståelige ting, og det blir stille i andre enden.
- Jeg kan snakke med henne, sier jeg.
Han strammer seg opp og sier: Du skal få snakke med en kamerat av meg...
Så tar eg telefonen og blir instruert i hvordan eg per sms kan fylle på hans telefon fra min egen telefon.
Jeg utfører påfyllet, og forteller kameraten min at han nå har 200 kroner å ringe for. Han lyser opp, kjempehappy.
Eg ser på han og smiler tilbake.
- Men nå må jeg gå.
- Vi må ta en dram først, svarer han.
- Jeg kan ikke drikke dram, parerer jeg.
- Pøh, du har jo sykkelhjelm på, som om at han mistenkte at gullhårirævensossen trodde det var farlig å drikke dram.
Visste ikke om jeg skulle le høyt av den kommentaren, det var jo snev av god stemning her.
Nei, det går ikke, svarte eg gjennom smilet. Men eg kan få en klem. Så ser han på meg, og så klemmer vi noen korte sekunder
Men nå må jeg gå, jeg har en avtale. De som jobber her, Tannlegene og Bien, de vil be deg om å gå hvis de ser deg.
Ja det e greit, mumlet han.
Så satte eg smekklåsen i åpenposisjon, forklarte at han kunne gjøre sin greie, ka det nå måtte være, og deretter gå når han var klar.
Det var greit, svarte han og fylte litt nølende opp med:
- Men du, no e det litt dårlig med kæsj, du hakkje nåkken kroner?
Jeg smilte for meg sjøl, og ga ham alle pengene tilbake.
Så sa jeg ha det, tok sykkelen på skulderen og trasket i vei oppover.
Da jeg kom ned 15 minutter senere, var mannen og bagasjen borte. Han hadde sannsynligvis gått frivillig.
I alle fall håpet jeg han slapp å bli nedverdiget med en utkastelse.
Full av ambivalenser, kunne jeg nå starte helgen.

Plutselig ringer den røde telefonen




Sykkelkropp ut på joggetur...
Har ikkje helt bestemt rute.
Løper i retning Fløen.
Får en ide om Rundemannen...
Hallo, det e løping vi snakker om!
Hjelper ikkje.
Plutselig e eg i Svartediksveien,
(Black Dick Road på engelsk)
Så e det bare å gi seg i kast med
stigningen opp te Rundemannen.
Oppover ikkje så gale for en sykkelkropp
med sånn noenlunde ok BMI.
Men det e fremdeles fra null til 547 moh,
der stigningen kun er avbrutt av et par små flater,
som er så små at hverken pust eller puls
får med seg at det har vært en flate.

På toppen av Rundemanen blir eg
møtt av stjerner og planeter, og en himmel
bestående av et helt nytt sett pantonefarger.
Munnsekretet smaker blod, og all kroppssvetten
tyyyter ut gjennom pannebåndet som var det en saftpresse.
Eg utnytter stordriftsfordelen av at kroppen er i bevegelse,
og hiver skrotten over kneiken og rett inn i den befriende nedoverbakken.
Tyngdekraften og fallet i terrenget gir helt ny løpshastighet,
steglengden øker, og eg spretter nedover som en våryr gaselle.
Føttene lander selvsagt på de geldempede, tykke og feite skohælene.

Et stykke etter Bryshytten ringer den røde telefonen.
- Hallo, e det du som e sjef her?
- Speaking.
- Det e knærne her, dette går ikkje. Du ikkje på sykkel no!
- Shut up, knees!
- Vi bare sier det. Hvis du fortsetter å klinke hælene i bakken hele veien nedover te byn, då lagar vi bråk. Dette giddar vi ikkje!
- Drit å dra, så smeller eg på røret og klinker om mulig ennå mer til.
Passerer Fløyen i fri flyt.
Oooopps, dæven, det jore ont, i begge to!
No skjønnar eg at de mente alvor.
Og no blir det sjikkeli nedoverbratt, leeenge.
Her må det ny taktikk til.
Eg korter ned steget, flytter treffpunktet frem til tåballene,
og løper videre som en ballerina.
Hei hvor det går!

Passerer idrettsbanen, så ringer den røde telefonen igjen.
- Ja...?
- Hallo, ka e det du håller på me?
- Kem e dette?
- Det e tåballene her!
- Og...?
- E du helt syyyk? Lande på oss på denne måten. Greit at du har sykkelsko med klikkpedaler som e festet rett under oss, og sykler opp og ner i time etter time, men beina går jo bare rundt og rundt då. Det e jo den mest dynamiske bevegelsen du kan drømme om. Vi har jo ikkje vært i årnkli bruk siden du trippet rundt på gymsokker i tredjeklasse. E du helt sløkket i håvve?
-Faen, det jo bare klaging å få, først knærne, og no dåkkar.
Dette gidder eg ikkje å høre på!
- Ja bare kjør på, du vet ka så sjer, og det går fort...
- Ka då?
- Vi tåballer har doktorgrad i støtdemping, og den vanvittige sprettingen din nedover her, må understøttes av en akutt og voldsom vannblemmeproduksjon...
- Pøh, tror eg ingenting på. Eg har de siste Saucony Excurcion TR8-skoene, og de har sinnsyk bra demping! Så legger eg på og ballerinespretter videre.

Plutselig høgger det te i venstre storetåball. Det kjennes da vitterlig ut som en vannblemme. Løper med uforandret stil videre.
Dæven, denne ikkje te å kimse av. Nå kjennes den ut som en middels glassmanet.
Når eg lander på venstre fot, så e det akkurat som om eg seiler inne i selve skoen. Og det føles ikkje som en glassmanet.
Mer som en gjenglemt og rimelig storpigget kaktus.
Å ennå e det langt igjen te Voss...!
I en coctail av diverse smertekompenserende løpestiler kaver eg videre.

Omsider e eg på flaten ved Torget.
Hverken knær eller tåballer oppfører seg som lagspillere no.
Men de inngår alldeles vesentlig i legemlig forflytning der beina skal brukes. Skal jo bare til Danmarksplass, trøster eg meg sjøl.
Biter tennene sammen, og søker mot et løpesett som ikkje e mer belastende for beina enn hooverboardet til Marty McFly
i Tilbake til Fremtiden.
Heldigvis er utmatelsen nå blitt såpass stor at eg har glemt alle ontene.

Så ankommer eg endelig Danmarksplass og Fjøsangerveien 30.
Tøyer litt ut til stor forlystelse for Bybanepassasjerene.
Klapper meg litt på skuldereren og skal finne frem nøkkelen
for å låse meg inn.
Jøss, den er borte gitt. Panisk og frenetisk leiting i alle (begge) lommene. NOPE!
Den har eg altså mistet et sted på den 18 km lange ruten.
Hellsikken! No e goe råd dyre.
Men det e en helt aen historie.
Snakkes!

En and-erledes påske.












 

Kretivt valg av....



14.03.2015



Da skjer det aldri...



Agorafobiker søker...



50 shades of...



Hvordan tåle avslag...



Den beste tiden





Hjelp!



Kornsirkler



Siden den dagen...

Vi som var heldige
vi prøver å forstå,
det å se et hjerte
for alltid aldri slå.

 

Vi som var heldige
kan trøste og være til stede
men når kvelden røyner på
finner vi havn i vårt lune rede

 

Vi som var heldige
vi kan ennå se,
våre kjære komme og gå
og undrende leve med!

 

Vi som var heldige
alltid så travle, nesten for ille,
vi forstår ikke at tiden for noen,
siden den dagen, står helt stille.

De viktige ildsjelene

Ildsjeler er de som helt forbehold gjør noe for andre.
Marthe Valle er en slik en. 
Hun roper høyt på barrikadene, møter skummelkritikk og motstand.

Likevel fortsetter hun sitt arbeid.
I tillegg til studier, arbeid og familieliv,
gjør hun en betydelig innsats mot urettferdighet.
Hun kvalifiserer uten tvil til tittelen " Årets Bergenser".

Her er  en av hennes mest slagkraftige opprop:
(illustrasjonen har jeg laget...) 






 

Jim Carrey





Kanskje overraskende for mange,
men Jim Carrey er en usedvanlig klok mann,
i tillegg har han vært åpen om sine personlige problemer.
At en så morsom mann kan plages med depresjoner,
er sikkert uforståelig for mange.

Men, han er bare et menneske, og selvsagt kan han rammes på samme måte som alle andre. 

Bildet er fra en forelesning på et Maharishi-universitet i USA.
Talen er både se- og minneverdig.
Se den her:
http://www.omeleto.com/199433/  

(copy/paste linken inn i nettleseren din )

Fyrverkeri i trynet!

Hver nyttårsaften er det en haug med mannfolk
som helt frivillig lemlester sitt eget tryne
under oppskyting av fyrverkeri.
Det kan bare være en grunn til at
mannfolk kikker inn i rakettbatteriet:
De har tent på og ingenting skjer,
og så skal de finne ut hvorfor...

For å overføre den praksisen til f.eks forsvaret,
ville den samme problemløsningen artet seg som følgende: 


Huffa meg!

Mannen kommer ikke

Sensasjonskåte nordmenn 
borrelåste seg fast foran tv-skjermene,
mediehallikene pøste på med 
katastrofeporno, sekund for sekund,
men Mannen nektet å komme.

Atombombe ble til kinaputt,
mens Vestlandet druknet 
i rekordstore nedbørsmengder,
vann og skred raserte hus og broer, 
veier ble til raftebaner,
Lillelungeren ble til StoreLungeren!

Skuffet sitter alle tilbake,
geologeksperten var triggerhappy,
nattmoduskameraene fulle 
av verdiløse opptak,
Mannen ville ikke komme.

Den kulturelle spaserstokken



Den blåblå regjeringen har lenge skrytt av sin sosiale profil 
i 2015 budsjettet, og at eldreomsorg er et prioritert satsningsområde. 
Men det å få bygget nok sykehjemsplasser er imidlertid 
en stor utfordring, og veldig kostnads- og personellkrevende.

Den store mangelen på sykehjemsplasser har gjennom flere år 
vært kjepphesten til den forhenværende rødgrønne regjeringens 
kvadratblå opposisjon.

Med den sosialprofilstyrkende skatteletten som er innvilget, 
er det ikke rom for annet enn nedskjæringer og forflytninger 
i sosialbudsjettet. Så hvordan skal regjeringen få dekket
det stadig økende behovet for sykehjemsplasser?
Mastermindduetten tar plass under Petter Smarts tenkehette. 
Og straks blåser det en kreativ bris i Sivet, og nå er det smart 
å smi mens jErna er varm.

Resultatet av tenketankingen er et genitrekk som samtidig viser seg 
å kunne slå flere fluer i samme smekk. Ikke bare frigjør de budsjettmidler, 
de bedrer også arbeidssituasjonen for tusenvis av helsearbeidere.

Med den ene hånden gjør de den kulturelle spaserstokken om
til gullbelagte engangstannstikkere for millionærfiffen på Oslos beste vestkant. 
Med den andre utvider de stillingsbeskrivelsen til privilegerte helsearbeidere 
som har så lite å gjøre at de får vannblemmer 
av tommeltvinning. De skal nå få æren av å kulturberike 
og helsefremme de inputhungrige beboerne. 
Beboerne er jo blitt så gamle at både hørselen og hukommelsen 
er betraktelig svekket. Så de ikke merker sikkert ikke forskjell
på musikalske kunstnere og pleiekunstnere.
Ikke nok med det, nå får beboerne tilgang på kulturtjenesten
døgnet rundt, syv dager i uken, hele året.

Så kommer den virkelig geniale bonuseffekten:
Bare tanken på å bli sunget for av helsearbeidere som ble nettopp det 
fordi de ikke var musikalske nok til å leve av en musikerkarriere, 
vil fremkalle en så dramatisk bremsing på alle aldringsprosesser, 
at tusenvis av senger vil stå tomme. 
Og de som på tross av denne trusselen om et oralt desibelhelvete 
likevel ønsker sykehjemsplass, blir sporenstreks umyndiggjort 
av sin yngre familiebataljon, og tatt hånd om i dertil egnet avdeling 
i en akuttombygget generasjonsbolig.

2015 blir et spennende år: Vi får vi endelig tilstrekkelig med sykehjemsplassser,
i tillegg blir den helsebringene spaserstokken tatt til ubeskrivelige nye høyder!

Den harde ber-turen

 

Det første beret
rir yndig og lett,
på afterburnen til de tre 
som gjorde det så hett.

Det andre beret
serverer en liten smak.
Helt ut av det blå kommer hvitt
Varmen er veldig svak.

Ber nummer tre
har tenkt å ruske det til
Misunnelig på ber nummer fire
kan det bli både gal og vill

Det fjerde og siste beret,
mørkeste av de fire,
har med bud om lys:
det som var dødt skal atter spire.

 

Et halvt sekund senere, og.....

Jeg legger i vei på min vanlige morgentur.
Litt senere enn vanlig, urolig natt, en helt typisk følge etter tirsdagsklubben.
Fullstappet av alskens goder er kroppen så turboladet at det slettes ikke er lett
å finne roen ved planlagt leggetid. Anyways, 06:46 legger jeg i vei.

Lysningen er godt i gang, det samme er morgenrusjet. Ikke mye fint å se på, for kaldt til det.
Så jeg filosoferer heller litt. Om det å sykle og alle utfordringene det bærer med seg.
Sylist vs bilist. Den store krigen i lykkeland. Alle de farlige episodene.
Er det egentlig så mange sinnsyke bilister, eller er det bare noe få,
men som til gjengjeld er direkte livsfarlige?

Jeg nærmer meg Sandvikstorget. Fremdeles i samme filosofokus.
Så ser jeg denne møtende varebilen, HiAce eller nåkke.
Kommer stadig nærmere, hurtig, ingen blinklys, så den skal vel bare passere...
Neeeei, den skal inn til sin venstre, min høyre.
Nå smeller det!
Bremser jeg så er jeg sjanseløs, så jeg tråkker til. Ser bilen komme stadig nærmere meg.
Verden går i revy, forrige ulykke, jeg kjenner smerten. Nå står tiden stille,
men bilen kommer nærmere. Jeg forbereder meg på det verste.

Der!
Nei!

Bilen bommer med en centimeter. Maks! Så begynner jeg å bremse, hardere, bråbremser.
Snur og sykler etter bilen (se bildet). Den holder på å rygge seg inn på en parkeringsplass.
Jeg stopper ved sjåførvinduet, han senker ruten.
- Ka i helvete e det du holder på med, hyler eg!
- Eg beklager, eg så deg ikkje, svarer han med lett Herman Frieleisk lesping.
- Kordan går det an å ikkje se dette, svarer jeg med hendene sveipende over hele kroppen,
som var jeg den reneste deiligheten som sier til den lett kåkkie meglerkisen:
- You ain't gettin non of this!
Som var jeg opphavet til alle menns våteste drømmer.

Jeg har den rødeste jakken i verden på meg, full av reflekser. Ut til siden har jeg
en rød blinkende diodelykt som like godt kunne vært brukt i et fyrtårn.
Og foran på styret har jeg en skikkelig kraftig lyskaster, som rettet direkte mot øynene
kunne gjort deg midlertidig snøblind.
- Eg beklager, eg såg deg virkelig ikkje.
- Ja då har du ikkje lov å kjøre bil, svarte eg med høy og streng stemme.
Så la eg i vei mot resten av turen. Skjelvende, redd, forbanna og oppgitt.

Er det verdt dette?
Hadde eg kommet et halv sekund senere, så hadde eg vært på vei mot Haukeland Sykehus...




Tyver i natten!

Kl er 0440

Våkner på mitt sedvanlige vis
for fjerde gang.
Hører et slags rabalder,
som var det en skrangling i gelender.

Hm, sånn lyd skal eg ikkje høre på denne tiden.
Egentlig ikkje i det hele tatt.
Ligger litt til, hører etter nye lyder.

Stille....

Pokker, sykkelen er låst fast
i trappegelenderet utenfor min dør.
Svette og adrenalin pumper nå vilt.
Spjong ut av sengen!
"Går" mot utgangsdøren,
i bare nettoen,
åpner døren og ser ut i oppgangen,
kaster blikket nedover gelenderet,
sykkelen er borte.
Ikke en lyd fra gangen nedover i etasjene.

Løper tilbake til soverommet.
På med bukse og tøfler i full fart.
Løper ut igjen,
og raser nedover trappene,
til jeg kommer til døren som går til bakplassen.
Den er ikke låst og står litt på gløtt.
Jeg slenger døren opp,
og der står det en tynn fyr
i jobbantrekket, en Nygårdsparkdress.

-Ka faen e det du holder på med?
-Eg venter på kameraten min.
-Ka e det han skal då?
-Han e inne og pisser...
- I en trappeoppgang...? For noe forbanna tull!
-Den sykkelen der er min, sier eg mens eg peker på den ene av to sykler! 

Så skritter eg bort te sykkelen,
tar den med meg og returnerer opp til mitt rede.
Litt shaky, full av testosteron og litt glad.

Denne gangen blir sykkelen med helt inn,
inn til de andre syklene.
Fire sykler i en pitte liten leilighet,
det er trangt det...!

 

Fåkkje sove igjen no tenker eg.
Men, my prescious is back   :)

Fremtiden!

Fremtiden kommer,
enten du liker det eller ei.
Men du kan bidra til hvordan
din fremtid skal være!

Make it as good as possible!

Supervakre selfies og rosablogging





Hvis du markedsfører ditt vakre utseende
i alle mulige slags sosiale kanaler,
forvent da ikke å bli vurdert, ønsket
og begjæret for noe annet enn ditt utseende.

Med slik egenmarkedsføring tiltrekker du deg
overfladiske skapninger som fokuserer på
og blir tiltrukket av akkurat det ja, utseendet.

Du kan for evig og alltid bare fraskrive deg
retten til å syte og klage over at
ingen ser deg for det mennesket du er...!

Du føler deg bedre...



Jeg syns folk skal slutte å uttale seg på vegne av andre, og heller si
det de egentlig tenker:
- Jeg føler meg bedre i sexy undertøy, heter det, Sandra Lyng Haugen.
Ikke at den følelsen er så veldig interessant at det gjør noe da...
(Eller hvis du er en som liker å dele:
- Du føler deg mye bedre når jeg går i sexy undertøy...)

Men eg kan garantere deg at eg ikkje føler meg bedre i sexy undertøy,
og det gjør nok ikkje de som evt. fersker meg i det heller   ;)

Fader vår!

Fader vår

du som angivelig skal være i himmelen

 

du som lot vanlige mennesker

skrive ned dine evigvarende ord,

i en flere tusen år gammel, barbarisk,

kunnskapsløs og inhuman kontekst,

 

du som vet og holder rede på alt som er gjort

for så å bruke det mot alle som finner på å dø,

 

du som har ditt eget parti,

som har plassert seg på borgerlig side,

og ikke på den siden som har som mål

å dele godene og utjevne forskjellene mellom fattig og rik,

 

du som bestemmer alt som skal skje,

og lar hundretusener og millioner

av dine beste skapninger stryke med,

 

du som har opphøyet et pittelite folkeslag

til ditt utvalgte folk,

sånn at de kan terrorisere, drepe, diskriminere og fortrenge

et annet og enda mindre folkeslag,

 

du som har skapt alle verdens homser,

for så å la de bli kjeppjaget på det dødeligste

i de land som beskytter ditt navn på det aller helligste,

 

du som har skapt selveste Darwin,

som oppfant evolusjonsteorien,

som smadrer hele iden om din skapelsesberetning,

 

det kan sannelig ikkje vere lett

å se resultatene av ditt eget skaperverk!

Solnedgang fra Beddingen













Les mer i arkivet » Februar 2016 » Desember 2015 » November 2015
hits